Hva skjer? Hjernen sammenlignet med Horus Øye.

For en uke siden fikk min tvillingsøster fjernet brystet. Kreft. Hvem ville ikke bli skremt  av både diagnosen og operasjonen?  Etter som årene har gått så har de fleste av familien vandret til andre "jaktmarker."   Så min søster er den som står meg nærmest.  Ikke min bror eller yngre  søster.  Vi har ikke den samme intuitive, mentale kontakten min søster og jeg har. 
Vel, operasjonen gikk bra.  Det endelige resultatet foreligger om en ukes tid - hvilken behandling hun skal ha. 
Hvem sier at livet er lett?  De som aldri har opplevd sykdom, nød eller død i sin familie - vel, de har ikke hatt den muligheten, noen mangler også evnen, til å føle empati.  Sympati - dét kan nok de aller fleste føle, men ikke empati.  
Jeg har hatt den "glede" av å snakke med både mannlige og kvinnelige leger innen psykiatrien. 
De fortalte at de hadde hatt - og har - pasienter med angst som driver dem til det ytterste av hva et menneske kan tåle.  Noen av de samme pasientene har også lidd eller lider av kreft.  Og skulle de kunne få velge - ja, da ville de velge et liv med kreften, den er konkret, utfallet uvisst eller for mange, dødelig.  Allikevel så velger de kreften framfor angsten som sliter dem istykker 24/7.  Behandlingen mot de forskjellige kreftsykdommene "hjelper eller lindrer" slik at de i lengre perioder kan leve et "normalt" liv.  Angsten...den er der hele tiden, dukker den opp som et panikkanfall eller angsten over å dø, å miste noen, å bli gal, å føle kroppen reagere og oppføre seg på de underligste og uforklarligste måter, ingen kontroll over hva som skjer, når det skjer eller hvordan man reagerer i de enkelte angstperiodene eller angst situasjonene.


Mange dyktige leger hjelper, for noen hjelper antidepressiva, for andre er det et ytterligere tilskudd til å forsterke angsten.  Ja, jeg snakker om angst - ikke depresjon - man får også antidepressiva mot depresjon, den underliggende årsaken er ikke den samme som for angsten.  
Nei, det hjelper ikke å si; Gå en tur så føler du deg bedre ....ikke når angsten herjer.  Men ingen tvil om at fysisk aktivitet er et utmerket hjelpemiddel - når man kan. Vi burde nok lære mer om å puste riktig - vi puster jo som om ... ja, hvilket ord skal jeg bruke?
Noen leger skriver forsiktig ut beroligende midler - og med rette - man kan vel si at f.eks. Valium eller Stesolid er noen av de beste midler mot angst, hurtigvirkende og avslappende, men samtidig er de nok de farligste medisinene å bli avhengige av.  For den dagen man skal slutte og nedtrappingen begynner, ja, da kommer også "withdrawal" symptomer som er så ille at livet er ikke til å holde ut.  (Ja, nedtrapping må også gjøres med antidepressiva).  
Men hvordan komme ut av angst og sykdom?  En konkret fysisk sykdom - da har man noe konkret å forholde seg til, legene har erfaring og kan i de fleste tilfeller hjelpe.  Men angsten...hvor kommer den fra?  Hvordan oppsto den?  Nei...ikke alltid en dårlig eller traumatisk barndom.  Plutselig en natt, morgen eller når som helst på dagen - ut av det blå - så plutselig slår noe ukjent til - noe man ikke aner hva er - hjertet løper løpsk - synet blir tåkete - bena svikter - man blir nummen og prikker i armer og bein - hørselen svikter - man tror man blir gal eller holder  på å dø.  Ambulansen bringer mange til sykehuset....utskrevet neste dag....ikke noe fysisk galt ...slapp av...ta det med ro..


Skulle en eller annen finne løsningen på angstens gåte(r) og enten produsere en medisin uten tilvenning eller bivirkninger .... yepp....rik over natten.  Eller en "selvhjelpmetode" som ville kunne kurere angstanfallene når og hvis de dukker opp - den metoden ville være den beste og like innbringende for personen(e) som fant/finner den opp.  Lykke til alle forskere - eller er det noen som gidder forske på angsten?  Tross alt vil jo ca. 25 % av befolkningen i en eller annen grad bli berørt av den i løpet av sitt liv.  
Man ser jo ikke på folk at de kan lide av angst eller en annen sykdom som forringer livet deres.  En brukken arm eller ben ... da spør man...."Hvordan går det? Hvordan har du det?"  Med angsten...akk og ve ... den usynlige "sykdommen."


Så et bilde av hjernen sammen med en tegning av det egyptiske tegnet for "Det Altseende Øyet."  Kunne egypterne eller visste egypterne noe om hjernen og dens funksjon som vi idag ikke vet?  Eller har kunnskapen gått i glemmeboken fordi den ikke er noen kognitive vitenskapelig bevis.?