Ozymandias

I met a traveller from an antique land
Who said: Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert. Near them on the sand,
Half sunk, a shatter'd visage lies, whose frown
And wrinkled lip and sneer of cold command
Tell that its sculptor well those passions read
Which yet survive, stamp'd on these lifeless things,
The hand that mock'd them and the heart that fed.
And on the pedestal these words appear:
"My name is Ozymandias, king of kings:
Look on my works, ye Mighty, and despair!"
Nothing beside remains: round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare,
The lone and level sands stretch far away.

Jeg traff en reisende fra gamle land

som sa: To digre, lendeløse ben

står opp i ørkenen. I sand

halvt sunket, splintres ansiktet av sten

hvis drag, hvis vridde snerr om munnen kan

fortelle at skulptøren klart forstod

Å levne liv i døde ting fasonger –

Det hjerte som gav mat til hånd som slo.

På sokkelen leses nedentil:

«Mitt navn er Ozymandias, størst blant konger:

betrakt mitt verk, all verden, og fortvil!»

Ellers er alt tapt. Ørkenen støter til

og jevnt og ensomt dekker sanden alt.

Percy Bysshe Shelley: «Ozymandias» (1817),

gjendiktet av K.E. Harris (1989)